Et dikt jeg lagde i farten

[Karl Marx's Camel]

Langs de fruktbare bazaarene
Sitter Nijab
Han er sulten
Og føler en indre tomhet

Hans frihet er begrenset
Og nektes mat av kjøpmennene
Som står bak den bak den usynelige barrikaden
Av samfunnets kalde struktur



Menneskene går forbi ham
Uten å ense ham et blikk

Bare den universale nihilismen
Eksisterer


Fett hår, skitten
Klærne er grå og fillete
Men likevel bærer han
Et uskyldig ansikt
Som et evig testament
Om den statiske urettferdigheten


Han trenger ikke omsorg
For han tror han er et selvstendig menneske
Men likevel avhengig
For Nijab trenger mat og trygghet
Og mens kjøpmennene drar hjem til deres koner

Sitter Nijab på trekubben og venter
På at den mørke natten senker seg
Og legger seg over samfunnet
Som aldri ga ham mat

[Karl Marx's Camel]

Helt jævlig?